Ordliste > u > utbryte
utbrøt
Verb i fortid.
Hun utbrøt fra gruppen og gikk hjem.
Verb
Grunnform: utbryte
- utbryter (presens)
- utbrøt (preteritum)
- har utbrutt (perfektum)
- utbryte (infinitiv)
- Utbryte betyr å bryte ut eller frigjøre seg fra noe, ofte brukt i sammenheng med å forlate en situasjon eller en gruppe. Det kan også bety å bryte med normer eller tradisjoner og gjøre noe nytt og uventet.
De har utbrutt fra samfunnet og lever i skogen.
Han utbryter fra normen og gjør noe nytt.
Hun utbrøt fra gruppen og gikk hjem.
Jeg ønsker å utbryte fra denne situasjonen.
