besvære
Betydning og eksempler
verb
Å plage eller sjenere noen, eller å belaste seg selv med noe.
- Han besværet meg stadig med klagene sine.
verb
Å være plaget av eller klage over noe, eller å gjøre seg umak med noe.
- Hun besværet seg med alle formalitetene.
Bøyning av besvære
- verb · infinitiv
- besvære
- verb · presens
- besværer
- verb · infinitiv, passiv
- besværes
- verb · presens, passiv
- besværes
- verb · preteritum
- besværa / besværet / besværte
- verb · perfektum partisipp
- besværa / besværet / besvært
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- besværa / besværet / besvært
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- besværa / besværet / besvært
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- besværa / besværete / besværede / besværte
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- besværa / besværete / besværede / besværte
- verb · adjektiv, presens partisipp
- besværende
- verb · imperativ
- besvær
Oppdatert 2026-10-10.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «besvære». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.