ekte

Betydning og eksempler

1. verb

   Gifte seg med noen.

   • Hun ektet kjæresten etter mange år sammen.

2. verb

   Vie to personer til ekte eller gifte bort noen.

   • Presten ektet vennen hans med kvinnen han elsket.

3. substantiv

   Brukes i uttrykk om å gifte seg med noen.

   • Han tok henne til ekte etter en lang forlovelse.

4. adjektiv

   Som faktisk er det det gir seg ut for å være, uten forfalskning eller blanding; også om noe som er autentisk eller opprinnelig.

   • Butikken solgte ekte perler, ikke glasskopier.

5. adjektiv

   Fullblods eller typisk for det som betegnelsen viser til.

   • Han viste seg som et ekte mannfolk da han tok ansvar for familien.

6. adjektiv

   Som fullt ut svarer til betegnelsen; sann eller virkelig.

   • Hun var en ekte venn som stilte opp da det trengtes.

7. adjektiv

   Eldre betegnelse for et barn som var født innenfor ekteskap.

   • I romanen ble barnet omtalt som ekte, fordi foreldrene var gift.

Bøyning av ekte

verb · infinitiv

ekte

verb · presens

ekter

verb · infinitiv, passiv

ektes

verb · presens, passiv

ektes

verb · preteritum

ektet / ekta

verb · perfektum partisipp

ektet / ekta

verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall

ektet / ekta

verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

ektet / ekta

verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall

ektete / ektede / ekta

verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall

ektete / ektede / ekta

verb · adjektiv, presens partisipp

ektende

verb · imperativ

ekt

Ordform

ekte / ektere

positiv, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

ekte

positiv, flertall

ekte

positiv, bestemt, entall

ekte

positiv, intetkjønn, ubestemt, entall

ekte

ubestemt

ektest

bestemt

ekteste

Oppdatert 2026-10-10.