imperativ
Betydning og eksempler
substantiv
Verbalkategori som uttrykker en oppfordring, et påbud eller en befaling.
- Imperativ brukes når noen får beskjed om å gjøre noe.
substantiv
Et verb bøyd i imperativ, vanligvis i en form som uttrykker en oppfordring eller befaling.
- «Les» og «kjør» er imperativer.
substantiv
En allmenngyldig etisk regel eller norm for hvordan mennesker bør handle.
- Å redde liv ble framstilt som et humanitært imperativ.
adjektiv
Som uttrykker eller gjelder et påbud, og derfor er bydende eller bindende.
- De fikk imperative krav om å følge sikkerhetsreglene.
Bøyning av imperativ
- entall, ubestemt
- imperativ
- entall, bestemt
- imperativen / imperativet
- flertall, ubestemt
- imperativer / imperativ
- flertall, bestemt
- imperativene / imperativa
- positiv, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- imperativ
- positiv, flertall
- imperative
- positiv, bestemt, entall
- imperative
- positiv, intetkjønn, ubestemt, entall
- imperativt
Oppdatert 2026-10-11.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «imperativ». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.