normer

Denne ordformen har flere mulige opphav: norm og normere. Betydningen avhenger av sammenhengen.

normer er en bøyningsform av norm.

Betydninger av norm

substantiv · flertall, ubestemt
En anerkjent regel eller rettesnor som angir hvordan man bør opptre eller hva som regnes som et passende mønster eller mål.
- Hun brøt normen for høflig opptreden ved å avbryte alle.
substantiv · flertall, ubestemt
Det som regnes som vanlig eller normalt i en bestemt sammenheng.
- I dette yrket er det normen å svare på henvendelser samme dag.
substantiv · flertall, ubestemt
I boktrykking: en forkortet boktittel som står nederst på første side av hvert ark.
- Trykkeren satte normen nederst på første side av hvert ark.

normer er en bøyningsform av normere.

verb · imperativ
Fastsette en norm eller være bestemmende for hva som regnes som normalt eller riktig.
- Beskrivelsen av uttalen virket normerende for hvordan elevene skulle si ordet.
verb · imperativ
Få noe til å samsvare med en fastsatt norm eller standardisere det.
- Redaksjonen normerte skrivemåten av ordet i teksten.

verb · infinitiv: normere
verb · presens: normerer
verb · infinitiv, passiv: normeres
verb · presens, passiv: normeres
verb · preteritum: normerte
verb · perfektum partisipp: normert
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: normert
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: normert
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: normerte
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: normerte
verb · adjektiv, presens partisipp: normerende
verb · imperativ: normer

Oppdatert 2026-10-12.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «normer». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.