stønn
Denne ordformen har flere mulige opphav: stønn og stønne. Betydningen avhenger av sammenhengen.
Betydninger av stønn
substantiv
En stønnende lyd eller et utbrudd som uttrykker for eksempel smerte, anstrengelse eller misnøye.
- Et lavt stønn slapp ut da hun løftet den tunge esken.
Bøyning av stønn
- entall, ubestemt
- stønn
- entall, bestemt
- stønnet
- flertall, ubestemt
- stønn
- flertall, bestemt
- stønna / stønnene
stønn er en bøyningsform av stønne.
Betydninger av stønne
verb · imperativ
Puste tungt og hørbart, ofte på grunn av anstrengelse eller smerte.
- Etter den bratte bakken gikk hun og stønnet av utmattelse.
Bøyning av stønne
- verb · infinitiv
- stønne
- verb · presens
- stønner
- verb · infinitiv, passiv
- stønnes
- verb · presens, passiv
- stønnes
- verb · preteritum
- stønna / stønte / stønnet
- verb · perfektum partisipp
- stønna / stønt / stønnet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- stønna / stønt / stønnet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- stønna / stønt / stønnet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- stønna / stønte / stønnede / stønnete
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- stønna / stønte / stønnede / stønnete
- verb · adjektiv, presens partisipp
- stønnende
- verb · imperativ
- stønn
Oppdatert 2026-10-13.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «stønn». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.