uskjønn

Grunnform av adjektiv.

En uskjønn person.

Adjektiv

Grunnform: uskjønn

• uskjønn (positiv)
• mer uskjønn (komparativ)
• mest uskjønn (superlativ)

1. Utskjønne beskriver en person eller et vesens tilstand av å være uklar eller utydelig, ofte brukt i en sammenheng der ansvar eller konsekvenser ikke er lett å avgrense.

Dette er det mest uskjønne jeg har sett.

En uskjønn person.

Han er mer uskjønn enn henne.

Synonymer til uskjønn

• tvetydig
• uavklart
• utvetydig

Antonymer til uskjønn

• kalligrafer
• klar
• tydelig
• avklart
• gullaméene
• adrett
• estetisk
• skjønnhetsmessige
• skjønnstemt

Relaterte til uskjønn

• ansvar
• konsekvenser
• avgrense

På andre språk

• ambiguous English
• double-edged English
• open to interpretation English
• unclear English