Ordliste > u > utbryter
utbrytere
Substantiv i ubestemt form, flertall.
Utbrytere fra partiet dannet en ny organisasjon.
De var utbrytere fra samfunnet.
Flere utbrytere ble stoppet av politiet.
Utbrytere er nødvendige i en krise.
Utbrytere er mennesker som ønsker å rømme fra en situasjon.
Substantiv
Grunnform: utbryter
- utbryter (ubestemt entall)
- utbryteren (bestemt entall)
- utbrytere (ubestemt flertall)
- utbryterne (bestemt flertall)
- En utbryter er en person som bryter seg ut av en situasjon, ofte for å unngå eller endre omstendigheter. Det kan referere til noen som rømmer fra en situasjon, som en fanget person eller en som ønsker å forlate en gruppe.
Utbryterne fra partiet dannet en ny organisasjon.
Utbryteren fra partiet ble ekskludert.
Utbrytere fra partiet dannet en ny organisasjon.
En utbryter fra partiet ble ekskludert.
Han var en utbryter fra gruppen.
Utbryteren fra gruppen ble straffet.
De var utbrytere fra samfunnet.
Utbryterne fra samfunnet ble straffet.
Utbryteren ble stoppet av politiet.
En utbryter ble stoppet av politiet.
Utbryterne ble stoppet av politiet.
Flere utbrytere ble stoppet av politiet.
Utbryterne vant kampen.
Utbryteren vant kampen.
Utbrytere er nødvendige i en krise.
En utbryter kan være farlig.
Utbryterne ble fanget av politiet.
Utbryteren ble tatt av politiet.
Utbrytere er mennesker som ønsker å rømme fra en situasjon.
En utbryter er en person som ønsker å forlate en gruppe.
