Ordliste > b > brøling
brølingen
Substantiv i bestemt form, entall.
Brølingen fra løven kunne høres på lang avstand.
Brølinga var så høy at den kunne høres på andre siden av dalen.
Brølingen var så høy at det gjorde vondt i ørene.
Substantiv
Grunnform: brøling
- brøling (ubestemt entall)
- brølinga (bestemt entall)
- brølingen (bestemt entall)
- brølinger (ubestemt flertall)
- brølingene (bestemt flertall)
- Brølingens refererer til et bestemt grammatisk ord eller syntaktisk enhet som relaterer til brøling eller en tilstand av å brøle. Brøling kan være et uttrykk for følelser eller en måte å kommunisere på.
Brølingene fra løvene kunne høres på lang avstand.
Brølingen fra løven kunne høres på lang avstand.
Det var mange brølinger i skogen i natt.
En brøling kunne høres i skogen i natt.
Brølingene var så høye at de kunne høres på andre siden av dalen.
Brølinga var så høy at den kunne høres på andre siden av dalen.
Det var mange brølinger under fotballkampen.
Det var en brøling som kunne høres på andre siden av dalen.
Brølingene var høye og gjennomtrengende.
Brølingen var så høy at det gjorde vondt i ørene.
En brøling kunne høres på lang avstand.
