Ordliste > b > brøyte
brøytene
Substantiv i bestemt form, flertall.
Brøytene rydder snø fra veiene.
Verb
Grunnform: brøyte
- brøyte (ubestemt entall)
- brøyta (bestemt entall)
- brøyter (ubestemt flertall)
- brøytene (bestemt flertall)
- brøytende (presens)
- brøytet (preteritum)
- brøytes (preteritum)
- brøytte (preteritum)
- har brøytet (perfektum)
- har brøytes (perfektum)
- Å gjøre det lettere å komme seg fram, spesielt i snø eller lignende forhold; å skape en bane ved å rydde unna hindringer.
Brøytene rydder snø fra veiene.
Brøyta rydder snø fra veien.
Vi trenger flere brøyter for å rydde snøen.
En brøyte rydder snø fra veien.
Vi må brøyte veien før vi kan kjøre.
Veien ble brøytes i går.
Veien har blitt brøytes flere ganger i år.
Vi brøyter veien hver dag.
Jeg må brøyte veien før jeg kan kjøre.
Jeg brøytet veien i går.
Jeg har brøytet veien flere ganger.
Han er brøytende veien nå.
Jeg brøytte veien i går.
Jeg brøyter veien nå.
