ende

Betydning og eksempler

1. verb

   Gjøre noe ferdig eller bringe det til en avslutning; «endt» kan også brukes som adjektiv om noe som er avsluttet.

   • Hun endte arbeidet før hun gikk hjem.

2. verb

   Ta slutt på en bestemt måte, få et bestemt utfall eller ha noe som endepunkt.

   • Diskusjonen endte med at alle ble enige.

3. substantiv

   Det ytterste eller avsluttende punktet, kanten eller delen av noe.

   • Hun satte en kork på enden av røret.

4. substantiv

   Bakdelen på en person eller et dyr.

   • Han falt og slo bakenden mot gulvet.

5. substantiv

   Det at noe tar slutt; selve slutten eller utfallet.

   • Boka nærmet seg enden, og leseren lurte på hvordan historien ville slutte.

6. adverb

   Rakt eller rett.

   • Pila sto ende opp av bakken.

Bøyning av ende

verb · infinitiv

ende

verb · presens

ender

verb · infinitiv, passiv

endes

verb · presens, passiv

endes

verb · preteritum

endte

verb · perfektum partisipp

endt

verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall

endt

verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

endt

verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall

endte

verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall

endte

verb · adjektiv, presens partisipp

endende

verb · imperativ

end

entall, ubestemt

ende

entall, bestemt

enden

flertall, ubestemt

ender

flertall, bestemt

endene

Ordform

ende

Oppdatert 2026-10-10.