fint
fint er en bøyningsform av finte.
Betydning og eksempler
verb · imperativ
Å gjøre en villedende bevegelse i idrett for å lure en motspiller.
- Spilleren fintet til venstre før hun satte fart mot høyre.
Bøyning av finte
- verb · infinitiv
- finte
- verb · presens
- finter
- verb · infinitiv, passiv
- fintes
- verb · presens, passiv
- fintes
- verb · preteritum
- finta / fintet
- verb · perfektum partisipp
- finta / fintet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- finta / fintet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- finta / fintet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- finta / fintete / fintede
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- finta / fintete / fintede
- verb · adjektiv, presens partisipp
- fintende
- verb · imperativ
- fint
Oppdatert 2026-10-10.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «fint». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.