finte
Betydning og eksempler
verb
Å gjøre en villedende bevegelse i idrett for å lure en motspiller.
- Spilleren fintet til venstre før hun satte fart mot høyre.
substantiv
En villedende bevegelse i idrett som skal få en motspiller til å reagere feil.
- Hun brukte en finte for å komme seg forbi forsvareren.
substantiv
Det å være spydig eller en spydig bemerkning.
- Han svarte med en finte da kollegaen fortalte om tabben sin.
Bøyning av finte
- verb · infinitiv
- finte
- verb · presens
- finter
- verb · infinitiv, passiv
- fintes
- verb · presens, passiv
- fintes
- verb · preteritum
- finta / fintet
- verb · perfektum partisipp
- finta / fintet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- finta / fintet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- finta / fintet
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- finta / fintete / fintede
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- finta / fintete / fintede
- verb · adjektiv, presens partisipp
- fintende
- verb · imperativ
- fint
- entall, ubestemt
- finte
- entall, bestemt
- finten / finta
- flertall, ubestemt
- finter
- flertall, bestemt
- fintene
Oppdatert 2026-10-10.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «finte». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.