hore
Betydning og eksempler
verb
Å ha seksuelle forhold som strider mot gjeldende moral, blant annet utenfor ekteskapet.
- I romanen ble han fordømt for å hore.
substantiv
Kvinne som selger seksuelle tjenester.
- I fortellingen arbeidet hun som hore for å forsørge seg.
substantiv
Brukt som skjellsord.
- I krangelen ropte han «hore» i sinne.
Bøyning av hore
- verb · infinitiv
- hore
- verb · presens
- horer
- verb · infinitiv, passiv
- hores
- verb · presens, passiv
- hores
- verb · preteritum
- hora / horet / horte
- verb · perfektum partisipp
- hora / horet / hort
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- hora / horet / hort
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- hora / horet / hort
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- hora / horete / horede / horte
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- hora / horete / horede / horte
- verb · adjektiv, presens partisipp
- horende
- verb · imperativ
- hor
- entall, ubestemt
- hore
- entall, bestemt
- horen / hora
- flertall, ubestemt
- horer
- flertall, bestemt
- horene
Oppdatert 2026-10-11.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «hore». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.