telefoner

Denne ordformen har flere mulige opphav: telefon og telefonere. Betydningen avhenger av sammenhengen.

telefoner er en bøyningsform av telefon.

Betydninger av telefon

substantiv · flertall, ubestemt
Apparat som overfører lyd eller tale over lengre avstander.
- Den trådløse telefonen ringte mens hun lagde middag.
substantiv · flertall, ubestemt
Anlegg med ledningsnett og stasjoner som overfører lyd eller tale over lengre avstander.
- Etter at bygda fikk telefon, kunne innbyggerne ringe til hverandre.
substantiv · flertall, ubestemt
Samtale som foregår over telefon.
- De tok en telefon med læreren for å snakke om skolearbeidet.
substantiv · flertall, ubestemt
Det å ringe til noen eller bli ringt opp av noen; en telefonoppringing.
- Hun fikk en telefon fra en venninne mens hun var på vei hjem.

telefoner er en bøyningsform av telefonere.

verb · imperativ
Ringe noen eller et sted på telefon, for eksempel for å be om hjelp eller bestille noe.
- Hun telefonerte til legekontoret for å bestille en time.
verb · imperativ
Snakke med noen ved hjelp av telefon.
- Hun telefonerte med søsteren mens hun var på vei hjem.

verb · infinitiv: telefonere
verb · presens: telefonerer
verb · infinitiv, passiv: telefoneres
verb · presens, passiv: telefoneres
verb · preteritum: telefonerte
verb · perfektum partisipp: telefonert
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: telefonert
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: telefonert
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: telefonerte
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: telefonerte
verb · adjektiv, presens partisipp: telefonerende
verb · imperativ: telefoner

Oppdatert 2026-10-13.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «telefoner». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.