Ordliste > b > bekjenne
bekjenne
Verb i grunnform.
Jeg må bekjenne min kjærlighet til henne.
Jeg må bekjenne mine synder.
Jeg ønsker å bekjenne min tro.
Verb
Grunnform: bekjenne
- bekjenner (presens)
- bekjente (preteritum)
- har bekjent (perfektum)
- bekjenne (infinitiv)
- Bekjenne refererer til handlingen av å gi uttrykk for tro eller overbevisning, ofte i en religiøs eller filosofisk sammenheng. Det kan være en personlig eller offentlig handling, og kan være en måte å uttrykke sin identitet eller tilhørighet på.
Jeg må bekjenne min kjærlighet til henne.
Jeg bekjenner min tro på Gud.
Jeg bekjente min hemmelighet til min beste venn.
Jeg har bekjent min feil og bedt om tilgivelse.
Jeg må bekjenne mine synder.
Hun bekjenner seg til sin tro.
Han bekjente sine feil.
Vi har bekjent våre feil.
Jeg ønsker å bekjenne min tro.
Hun bekjenner sin overbevisning.
Han bekjente sin skyld.
De har bekjent sine feil.
