brekk

Denne ordformen har flere mulige opphav: brekk og brekke. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av brekk

1. substantiv

   Det at noe brekker eller går i stykker; et brudd.

   • Et kraftig brekk i greina gjorde at den hang ned mot bakken.

2. substantiv

   Innbrudd, særlig et innbrudd der noen bryter seg inn i en bygning eller et kjøretøy.

   • Tyvene gjorde et brekk i butikken i natt.

3. substantiv

   Håndbremsen på et motorkjøretøy.

   • Hun satte brekket på før hun gikk ut av bilen.

Bøyning av brekk

entall, ubestemt

brekk

entall, bestemt

brekket

flertall, ubestemt

brekk

flertall, bestemt

brekka / brekkene

brekk er en bøyningsform av brekke.

Betydninger av brekke

1. verb · imperativ

   Få noe til å knekke ved å bøye, trykke på det eller på annen måte bryte det.

   • Hun prøvde å brekke av en tørr grein.

2. verb · imperativ

   Knekke eller briste slik at noe går tvers av, sprekker eller revner.

   • Skia brakk da han satte foten på dem.

3. verb · imperativ

   Utforme og sette opp layouten på sidene i en trykksak.

   • Journalistene brekker avissidene selv.

4. verb · imperativ

   Endre en farge ved å blande den med en annen farge.

   • Den grå nyansen er brekket med hvitt.

Bøyning av brekke

verb · infinitiv

brekke

verb · presens

brekker

verb · infinitiv, passiv

brekkes

verb · presens, passiv

brekkes

verb · preteritum

brakk / brekka / brekket / brekte

verb · perfektum partisipp

brukket / brekka / brekket / brekt

verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall

brukket / brekka / brekket / brekt

verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

brukket / brukken / brekka / brekket / brekt

verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall

brukne / brekka / brekkete / brekte / brekkede

verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall

brukne / brekka / brekkete / brekte / brekkede

verb · adjektiv, presens partisipp

brekkende

verb · imperativ

brekk

Oppdatert 2026-10-10.