fall
Denne ordformen har flere mulige opphav: fall og falle. Betydningen avhenger av sammenhengen.
Betydninger av fall
substantiv
Bølger eller krøller i håret, særlig slik håret legger seg naturlig.
- Hun lot håret tørke uten å gre det for å beholde det naturlige fallet.
substantiv
Det at noen eller noe faller, enten ved et uhell eller som en bevegelse nedover; også brukt i sammensetninger om noe som faller, som snøfall og fossefall.
- Et stygt fall på den glatte stien gjorde at hun slo kneet.
substantiv
Det at noen blir styrtet eller avsatt, et sted blir erobret, eller noen dør eller blir drept.
- Romanen skildrer kongens fall fra makten.
substantiv
Det å synde, altså å bryte religiøse eller moralske regler.
- Fortellingen handler om et fall og en senere oppreisning.
substantiv
Et slaktet eller felt dyr; ordet brukes som etterledd i sammensetninger som nautfall.
- Bonden registrerte hvert nautfall etter slaktingen.
substantiv
Høydeforskjell nedover langs en flate eller strekning, eller hvor bratt den heller.
- Vannet rant mot sluket fordi gulvet hadde et svakt fall.
substantiv
En reduksjon eller nedgang, blant annet i pris eller trykk; ordet brukes også som etterledd i sammensetninger.
- Prisfallet gjorde at familien utsatte kjøpet.
substantiv
Tau eller talje som brukes til å heise eller fire seil, en bom eller lignende.
- Seileren strammet fallet for å heise seilet.
substantiv
Et undervannsskjær eller en grunne der det bryter kraftig.
- Båten holdt god avstand til fallet der bølgene brøt hardt.
substantiv
Et tilfelle eller en mulig situasjon eller omstendighet.
- I så fall tar vi med regntøy.
Bøyning av fall
- entall, ubestemt
- fall
- entall, bestemt
- fallen / fallet
- flertall, ubestemt
- faller / fall
- flertall, bestemt
- fallene / falla
fall er en bøyningsform av falle.
Betydninger av falle
verb · imperativ
Bevege seg eller bli ført nedover.
- Snøen falt tett gjennom natten.
verb · imperativ
Miste balansen og velte, slik at man kommer ned på bakken eller et underlag.
- Hun snublet i trappen og falt på baken.
verb · imperativ
Bli opphevet eller gitt opp, slik at noe ikke lenger gjelder eller blir fulgt.
- Da feilen ble rettet, falt kravet bort.
verb · imperativ
Bli beseiret, styrtet eller vraket; lide nederlag.
- Regjeringen falt etter at den mistet støtten i parlamentet.
verb · imperativ
Dø, særlig i krig.
- Soldaten falt i kamp.
verb · imperativ
Bli lavere eller mindre; minke.
- Temperaturen falt utover kvelden.
verb · imperativ
Treffe eller komme på et bestemt tidspunkt, sted eller forhold; også inngå i eller være utenfor en kategori.
- Møtet faller på en mandag i år.
verb · imperativ
Ta en bestemt form eller passe godt; også oppleves på en bestemt måte.
- Kjolen faller fint over skuldrene.
verb · imperativ
Være eller oppleves på en bestemt måte, eller være lett eller naturlig for noen.
- Det faller henne naturlig å spørre når noe er uklart.
Bøyning av falle
- verb · infinitiv
- falle
- verb · presens
- faller
- verb · infinitiv, passiv
- falles
- verb · presens, passiv
- falles
- verb · preteritum
- falt
- verb · perfektum partisipp
- falt
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- falt
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- falt
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- falte
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- falte
- verb · adjektiv, presens partisipp
- fallende
- verb · imperativ
- fall
Oppdatert 2026-10-10.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «fall». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.