høy

Denne ordformen har flere mulige opphav: høy og høye. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av høy

substantiv
Tørket gress som brukes som dyrefôr.
- Bonden la det nyslåtte høyet til tørk.
adjektiv
Som strekker seg langt oppover eller har stor høyde; også brukt adverbielt om en bevegelse langt oppover.
- Hun hoppet høyt av glede.
adjektiv
Som befinner seg langt oppe, målt fra et bestemt nivå; også brukt adverbielt.
- Bildet hang høyt oppe på veggen.
adjektiv
Langt oppe på en tenkt skala, eller tallmessig stor eller betydelig; også brukt adverbielt.
- Eleven var høyt begavet i musikk.
adjektiv
Om lyd: lys, det vil si plassert langt oppe på toneskalaen.
- Fløyten ga fra seg en høy tone.
adjektiv
Om lyd: sterk eller kraftig; også brukt adverbielt.
- Hun ropte høyt om hjelp.
adjektiv
Som har rang eller posisjon over andre.
- Hun fikk et høyt verv i organisasjonen.
adjektiv
Ruset av et narkotisk stoff, særlig et hallusinogen.
- Han ble høy på et narkotisk stoff.

høy er en bøyningsform av høye.

verb · infinitiv: høye
verb · presens: høyer
verb · infinitiv, passiv: høyes
verb · presens, passiv: høyes
verb · preteritum: høya / høyet
verb · perfektum partisipp: høya / høyet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: høya / høyet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: høya / høyet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: høya / høyete / høyede
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: høya / høyete / høyede
verb · adjektiv, presens partisipp: høyende
verb · imperativ: høy

Oppdatert 2026-10-11.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «høy». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.