kjeft

Denne ordformen har flere mulige opphav: kjeft og kjefte. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av kjeft

substantiv
Munn på et dyr eller menneske.
- Hunden hadde fått mat rundt kjeften.
substantiv
Munn betraktet som taleorgan.
- Hun åpnet kjeften for å svare.
substantiv
Skjenn eller kjefting.
- Han fikk kjeft fordi han kom for sent.
substantiv
Den fremste delen av et grave- eller griperedskap, eller en vid åpning.
- Gravemaskinens kjeft sank ned i jorda.
substantiv
Egg på en øks.
- Kjeften på øksa var blitt sløv.

kjeft er en bøyningsform av kjefte.

verb · imperativ
Skjenne på noen eller snakke sint og irettesettende.
- Hun kjeftet på sønnen fordi han hadde glemt å rydde rommet.

verb · infinitiv: kjefte
verb · presens: kjefter
verb · infinitiv, passiv: kjeftes
verb · presens, passiv: kjeftes
verb · preteritum: kjefta / kjeftet
verb · perfektum partisipp: kjefta / kjeftet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: kjefta / kjeftet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: kjefta / kjeftet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: kjefta / kjeftete / kjeftede
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: kjefta / kjeftete / kjeftede
verb · adjektiv, presens partisipp: kjeftende
verb · imperativ: kjeft

Oppdatert 2026-10-11.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «kjeft». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.