sveiv

Denne ordformen har flere mulige opphav: sveiv og sveive og svive. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av sveiv

substantiv
Håndtak som brukes til å dreie noe rundt.
- Hun dreide slipesteinen ved å ta tak i sveiva.
substantiv
Bredt, flatt forlem hos visse virveldyr, som hval, pingvin og sel.
- Selen brukte sveivene til å bevege seg gjennom vannet.
substantiv
En svingende eller dreid bevegelse rundt.
- Han gjorde en sveiv med armen for å vinke til dem.

sveiv er en bøyningsform av sveive.

verb · imperativ
Sette noe i roterende bevegelse ved hjelp av en sveiv.
- Hun sveivet slipesteinen rundt for å slipe kniven.
verb · imperativ
Bevege eller svinge noe fram og tilbake, ofte for å vifte.
- Han sveivet med armene for å få oppmerksomhet.
verb · imperativ
Slenge eller bevege seg løst fram og tilbake eller hit og dit.
- Den løse veskeremmen sveivet hit og dit mens hun gikk.

verb · infinitiv: sveive
verb · presens: sveiver
verb · infinitiv, passiv: sveives
verb · presens, passiv: sveives
verb · preteritum: sveiva / sveivet / sveivde
verb · perfektum partisipp: sveiva / sveivet / sveivd
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: sveiva / sveivet / sveivd
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: sveiva / sveivet / sveivd
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: sveiva / sveivete / sveivde / sveivede
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: sveiva / sveivete / sveivde / sveivede
verb · adjektiv, presens partisipp: sveivende
verb · imperativ: sveiv

sveiv er en bøyningsform av svive.

verb · preteritum
Dreie rundt i en sirkel eller ring.
- Hjulet begynte å svive da vinden tok tak.
verb · preteritum
Gli eller skli til siden, særlig om et kjøretøy som mister grepet.
- Bilen svivde ut mot veikanten i den glatte svingen.
verb · preteritum
Holde seg oppe i lufta uten å falle, som ved å seile eller gli gjennom lufta.
- Fuglen svivde høyt over enga uten å slå med vingene.
verb · preteritum
Drive omkring uten et bestemt mål; flakke eller vanke.
- Han gikk og svivde mellom butikkene mens han ventet på bussen.

verb · infinitiv: svive
verb · presens: sviver
verb · infinitiv, passiv: svives
verb · presens, passiv: svives
verb · preteritum: sveiv / svev / svivet
verb · perfektum partisipp: svivd / svivet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: svivd / svivet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: svivd / svivet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: svivde / svivete / svivede
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: svivde / svivete / svivede
verb · adjektiv, presens partisipp: svivende
verb · imperativ: sviv

Oppdatert 2026-10-13.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «sveiv». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.