Ordliste > t > topp
toppen
Substantiv i bestemt form, entall.
Vi nådde toppen av fjellet etter flere timer med gange.
Fjellet har en toppen.
Han stod på toppen av huset.
Toppen av treet var blåst av vinden.
Substantiv
Grunnform: topp
- topp (ubestemt entall)
- toppen (bestemt entall)
- topper (ubestemt flertall)
- toppene (bestemt flertall)
- toppenes (bestemt flertall)
- Topp refererer til den øverste delen av noe, ofte brukt for å beskrive den høyeste eller mest fremtredende delen av en struktur eller objekt. Det kan være en fjelltopp, en bygning eller et tre.
Fjelltoppene var dekket av snø.
Vi nådde toppen av fjellet etter flere timer med gange.
Det var mange topper å bestige i fjellene.
Hun stod på toppen av en stor ås.
Fjellet har flere toppenes.
Fjellet har en toppen.
Fjellet har flere topper.
Fjellet har en topp.
Hun nådde toppene av fjellet.
Han stod på toppen av huset.
De høye toppene i fjellet var dekket av snø.
Hun klatret opp til toppen av treet.
De høyeste toppene i fjellet var dekket av snø.
Toppen av treet var blåst av vinden.
Det var mange topper på fjellet.
En topp på fjellet var spesielt høy.
