vante

Denne ordformen har flere mulige opphav: vante og vant. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av vante

1. verb

   Mangle eller være for lite av noe.

   • Det vantet ikke på advarsler før arbeidet begynte.

2. substantiv

   Strikket eller heklet håndplagg med eget rom til hver finger.

   • Hun tok på seg vanter før hun gikk ut i kulda.

Bøyning av vante

verb · infinitiv

vante

verb · presens

vanter

verb · infinitiv, passiv

vantes

verb · presens, passiv

vantes

verb · preteritum

vanta / vantet

verb · perfektum partisipp

vanta / vantet

verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall

vanta / vantet

verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

vanta / vantet

verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall

vanta / vantete / vantede

verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall

vanta / vantete / vantede

verb · adjektiv, presens partisipp

vantende

verb · imperativ

vant

entall, ubestemt

vante

entall, bestemt

vanten

flertall, ubestemt

vanter

flertall, bestemt

vantene

vante er en bøyningsform av vant.

Betydninger av vant

1. adjektiv · positiv, flertall / positiv, bestemt, entall

   Som har blitt fortrolig med noe gjennom vane.

   • Hun var vant til å stå opp tidlig.

2. adjektiv · positiv, flertall / positiv, bestemt, entall

   Som har erfaring eller er godt øvd i noe.

   • Den vante snekkeren reparerte stolen på kort tid.

3. adjektiv · positiv, flertall / positiv, bestemt, entall

   Som er vanlig eller skjer ofte; sedvanlig.

   • Etter pausen gikk arbeidet sin vante gang.

Bøyning av vant

positiv, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

vant

positiv, flertall

vante

positiv, bestemt, entall

vante

positiv, intetkjønn, ubestemt, entall

vant

Oppdatert 2026-10-14.