dukke

Betydning og eksempler

1. verb

   Bøye eller senke kroppen raskt, for eksempel for å unngå noe eller komme seg gjennom en åpning.

   • Hun dukket for å unngå ballen som kom mot henne.

2. verb

   Dyppe noen eller noe ned i eller under vann.

   • Han dukket hodet hennes under vannet for et øyeblikk.

3. verb

   Ydmyke eller sette noen grundig på plass.

   • Etter den skarpe kritikken ble han dukket foran hele gruppen.

4. verb

   Gå eller bevege seg ned under vann, eller dykke etter noe.

   • Hun dukket etter ringen som hadde sunket til bunnen.

5. substantiv

   Leketøy formet som et menneske.

   • Barnet tok med seg filledukka i senga.

6. substantiv

   Menneskelignende figur, for eksempel en figur som viser fram klær i et butikkvindu.

   • Utstillingsdukkene i vinduet hadde fått nye klær.

7. substantiv

   Nett og søt jente eller en svært pyntet kvinne.

   • Hun kom inn som en pyntedukke i kjole og høye sko.

8. substantiv

   Viljeløst og uselvstendig menneske.

   • Han var bare en nikkedukke som gjorde alt sjefen ba ham om.

9. substantiv

   Bunt av tråd eller lignende.

   • Hun la garndukka på bordet før hun begynte å strikke.

Bøyning av dukke

verb · infinitiv

dukke

verb · presens

dukker

verb · infinitiv, passiv

dukkes

verb · presens, passiv

dukkes

verb · preteritum

dukka / dukket

verb · perfektum partisipp

dukka / dukket

verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall

dukka / dukket

verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

dukka / dukket

verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall

dukka / dukkete / dukkede

verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall

dukka / dukkete / dukkede

verb · adjektiv, presens partisipp

dukkende

verb · imperativ

dukk

entall, ubestemt

dukke

entall, bestemt

dukken / dukka

flertall, ubestemt

dukker

flertall, bestemt

dukkene

Oppdatert 2026-10-10.