finn

Denne ordformen har flere mulige opphav: finn og finne. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av finn

substantiv
Eldre betegnelse for en same.
- I den gamle teksten ble en same omtalt som en finn.

finn er en bøyningsform av finne.

verb · imperativ
Oppdage eller komme over noe eller noen, eller treffe på dem.
- Hun fant nøklene hun hadde mistet, i en skuff.
verb · imperativ
Oppnå en ønsket tilstand eller få noe som gir støtte eller lindring.
- Etter hvert fant hun formen igjen og klarte å løpe som før.
verb · imperativ
Komme fram til eller utlede noe ved å tenke, undersøke eller prøve.
- Etter flere forsøk fant de en løsning på oppgaven.
verb · imperativ
Ha et bestemt inntrykk av eller mene at noe eller noen har en bestemt egenskap eller status.
- Juryen fant ham skyldig etter å ha vurdert bevisene.

verb · infinitiv: finne
verb · presens: finner
verb · infinitiv, passiv: finnes
verb · presens, passiv: finnes
verb · preteritum: fant
verb · perfektum partisipp: funnet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: funnet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: funnet / funnen
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: funne
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: funne
verb · adjektiv, presens partisipp: finnende
verb · imperativ: finn

Oppdatert 2026-10-11.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «finn». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.