kant

Denne ordformen har flere mulige opphav: kant og kante. Betydningen avhenger av sammenhengen.

Betydninger av kant

1. substantiv

   Linjen der to sideflater møtes, for eksempel på en gjenstand; kan også være et hjørne eller en spiss.

   • Hun høvlet av kantene på bordplaten.

2. substantiv

   Den ytterste delen eller randen av noe.

   • De holdt god avstand fra kanten av stupet.

3. substantiv

   Den smaleste siden på en gjenstand, eller en sideflate.

   • Kassa stod på kant i hjørnet av rommet.

4. substantiv

   Et område eller en retning, ofte sett i forhold til et sted eller en del av et område.

   • Hun kom fra en annen kant av landet.

5. substantiv

   Det å velte eller rulle over på siden; et enkelt fall eller kast.

   • Ballene rullet kant i kant ned bakken.

Bøyning av kant

entall, ubestemt

kant

entall, bestemt

kanten / kantet

flertall, ubestemt

kanter / kant

flertall, bestemt

kantene / kanta

kant er en bøyningsform av kante.

Betydninger av kante

1. verb · imperativ

   velte eller ramle over ende

   • Syklisten kantet i den skarpe svingen og falt på siden.

2. verb · imperativ

   sette en kant eller en dekorativ bord langs kanten av noe

   • Hun kantet kjolen med et bånd i en kontrastfarge.

3. verb · imperativ

   ha noe langs kanten eller yttergrensen rundt noe

   • Lønnetrær kantet veien fram til gården.

Bøyning av kante

verb · infinitiv

kante

verb · presens

kanter

verb · infinitiv, passiv

kantes

verb · presens, passiv

kantes

verb · preteritum

kanta / kantet

verb · perfektum partisipp

kanta / kantet

verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall

kanta / kantet

verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall

kanta / kantet

verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall

kanta / kantete / kantede

verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall

kanta / kantete / kantede

verb · adjektiv, presens partisipp

kantende

verb · imperativ

kant

Oppdatert 2026-10-11.