kanter

Denne ordformen har flere mulige opphav: kant og kante. Betydningen avhenger av sammenhengen.

kanter er en bøyningsform av kant.

Betydninger av kant

substantiv · flertall, ubestemt
Linjen der to sideflater møtes, for eksempel på en gjenstand; kan også være et hjørne eller en spiss.
- Hun høvlet av kantene på bordplaten.
substantiv · flertall, ubestemt
Den ytterste delen eller randen av noe.
- De holdt god avstand fra kanten av stupet.
substantiv · flertall, ubestemt
Den smaleste siden på en gjenstand, eller en sideflate.
- Kassa stod på kant i hjørnet av rommet.
substantiv · flertall, ubestemt
Et område eller en retning, ofte sett i forhold til et sted eller en del av et område.
- Hun kom fra en annen kant av landet.
substantiv · flertall, ubestemt
Det å velte eller rulle over på siden; et enkelt fall eller kast.
- Ballene rullet kant i kant ned bakken.

kanter er en bøyningsform av kante.

verb · presens
velte eller ramle over ende
- Syklisten kantet i den skarpe svingen og falt på siden.
verb · presens
sette en kant eller en dekorativ bord langs kanten av noe
- Hun kantet kjolen med et bånd i en kontrastfarge.
verb · presens
ha noe langs kanten eller yttergrensen rundt noe
- Lønnetrær kantet veien fram til gården.

verb · infinitiv: kante
verb · presens: kanter
verb · infinitiv, passiv: kantes
verb · presens, passiv: kantes
verb · preteritum: kanta / kantet
verb · perfektum partisipp: kanta / kantet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: kanta / kantet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: kanta / kantet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: kanta / kantete / kantede
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: kanta / kantete / kantede
verb · adjektiv, presens partisipp: kantende
verb · imperativ: kant

Oppdatert 2026-10-11.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «kanter». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.