duster

Denne ordformen har flere mulige opphav: dust og duste. Betydningen avhenger av sammenhengen.

duster er en bøyningsform av dust.

Betydninger av dust

substantiv · flertall, ubestemt
Støv eller svært små partikler av et stoff.
- Den gamle boka smuldret opp og ble til dust.
substantiv · flertall, ubestemt
En tufs eller tosk; en person som oppfører seg dumt eller tåpelig.
- Han oppførte seg som en dust da han avbrøt alle.

duster er en bøyningsform av duste.

verb · presens
Støve ved å ryke eller fyke av støv.
- Det dustet fra den gamle sofaen da hun slo på putene.
verb · presens
Strø eller drysse et fint lag av noe over noe; også pudre.
- Han dustet mel over benken før han kjevlet ut deigen.
verb · presens
Tørke støv av noe.
- Hun dustet av bordet før gjestene kom.
verb · presens
Boltre seg eller leke.
- Barna dustet rundt på gulvet mens de lekte.
verb · presens
Duge eller være til nytte.
- Den gamle laderen dustet ikke til noe lenger.

verb · infinitiv: duste
verb · presens: duster
verb · infinitiv, passiv: dustes
verb · presens, passiv: dustes
verb · preteritum: dusta / dustet
verb · perfektum partisipp: dusta / dustet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall: dusta / dustet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall: dusta / dustet
verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall: dusta / dustete / dustede
verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall: dusta / dustete / dustede
verb · adjektiv, presens partisipp: dustende
verb · imperativ: dust

Oppdatert 2026-10-10.

Gi tilbakemelding på oppslaget

Hjelp oss å finne feil eller mangler i «duster». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.