klemme
Betydning og eksempler
verb
Trykke eller presse noe hardt sammen slik at det endrer form.
- Hun klemte leiren flat mellom hendene.
verb
Gi noen en klem.
- De klemte hverandre da de møttes.
verb
Presse seg i en bestemt retning eller sammen, eventuelt med slik kraft at noe sprenges.
- Han klemte seg fram gjennom den trange åpningen.
verb
Tynge eller knuge; ligge trykkende over noen.
- Det klemte for brystet hennes.
substantiv
Det å klemme eller bli klemt.
- Han fikk foten i klemme mellom døra og karmen.
substantiv
I overført betydning en knipe eller vanskelig stilling.
- Hun satt i tidsklemma og rakk knapt å spise lunsj.
substantiv
Redskap til å klemme noe fast eller sammen.
- Hun festet plankene med en klemme mens limet tørket.
Bøyning av klemme
- verb · infinitiv
- klemme
- verb · presens
- klemmer
- verb · infinitiv, passiv
- klemmes
- verb · presens, passiv
- klemmes
- verb · preteritum
- klemte
- verb · perfektum partisipp
- klemt
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, intetkjønn, ubestemt, entall
- klemt
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, hankjønn/hunkjønn, ubestemt, entall
- klemt
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, bestemt, entall
- klemte
- verb · adjektiv, perfektum partisipp, flertall
- klemte
- verb · adjektiv, presens partisipp
- klemmende
- verb · imperativ
- klem
- entall, ubestemt
- klemme
- entall, bestemt
- klemmen / klemma
- flertall, ubestemt
- klemmer
- flertall, bestemt
- klemmene
Oppdatert 2026-10-11.
Gi tilbakemelding på oppslaget
Hjelp oss å finne feil eller mangler i «klemme». Velg hva det gjelder og beskriv konkret hva som bør endres. Ikke ta med personopplysninger.